Når norskhet ikke gir tilhørighet

Identitetsarbeid og antirasisme blant unge minoriteter

Av Mette Andersson | Professor i sosiologi, Universitetet i Bergen

Hvordan oppleves det å vokse opp i Norge – men ikke bli sett som norsk? Hvordan formes identitet og tilhørighet når hverdagsrasisme og strukturell ekskludering preger livserfaringen?

Denne fagbloggteksten bygger på flere tiår med forskning på identitetsarbeid og antirasisme blant unge med innvandrerbakgrunn i Norge. Den viser hvordan norskhet – som sosial kategori – både kan utvides og avvises, og hvordan unge minoriteter utvikler strategier for å håndtere utenforskap.

Av Mette Andersson | Professor i sosiologi, Universitetet i Bergen

Integreringsparadokset

Andre generasjons innvandrere har i dag høyere utdanning og inntekt enn sine foreldre. Likevel opplever de like mye diskriminering – ofte basert på navn, hudfarge eller religiøse symboler som hijab. Dette skaper et paradoks: formell integrering skjer, men opplevelsen av sosial tilhørighet uteblir.

Identitet som prosess – ikke kategori

Identitet er ikke noe man har – det er noe man gjør. Inspirert av Alfred Schütz’ teori om typifisering, viser forskningen hvordan identitetsarbeid skjer i spennet mellom abstrakte kategorier (rase, etnisitet) og konkrete sosiale roller (elev, fotballspiller). Mange unge navigerer mellom disse nivåene – og utvikler egne strategier for å håndtere ekskludering.

Oslo som alternativ til norskhet

Mange unge minoriteter i Oslo identifiserer seg med byen – ikke med nasjonen. I antologien Norsk nok? beskriver Ahmed Fawad Ashraf hvordan eldre generasjoner forsøker å utvide norskheten, mens yngre ofte velger å avvise den helt. For dem er “norsk” ikke et inkluderende begrep – men et symbol på ekskludering.

Nasjonalisme som usynlig struktur

Nasjonalisme fungerer som en “master frame” – en underliggende struktur som definerer hvem som er innenfor og utenfor. Banal nasjonalisme (språk, flagg og medier) fremstår som nøytral, men kan bidra til ekskludering. Begrepet kolonial medskyldighet beskriver hvordan nordiske land fortsatt bærer med seg postkoloniale blindsoner – til tross for forestillinger om “nordisk unntakstilstand”.

Other-time og generasjonsskifte

Tidligere forskning identifiserte tre idealtypiske identiteter blant minoritetsungdom: etniske entreprenører, liberale multikulturalister og utlendinger. I dag ser vi flere identitetsposisjoner, og en mer aktiv kritikk av ekskludering . Begrepet other-time beskriver hvordan unge reflekterer over fortid, nåtid og fremtid – og hvordan ekskludering fra norskheten preger deres livsløp og moralske engasjement.

Fra opplysning til strategisk antirasisme

På 1990-tallet ble rasisme definert som ekstreme ideologier. Etter drapet på Benjamin Hermansen og terroren 22. juli ble rasisme fortsatt sett som noe “ekstremt”. Minoriteter har alltid hatt bredere forståelser – og sett rasisme som noe strukturelt og hverdagslig. Etter BLM 2020 ser vi et skifte mot strategisk handling og målbare resultater.

Nye grupper, nye strategier

BLM skapte moralsk sjokk og mobilisering blant unge som tidligere ikke var aktive. Nye antirasistiske grupper med asiatisk, afrikansk og adoptert bakgrunn har vokst frem – med fokus på interseksjonalitet og solidaritet med andre marginaliserte grupper. Antirasisme er ikke lenger bare opplysning – det er identitetsarbeid, fellesskap og krav om endring.

Hva betyr dette for kommuner og praksisfelt?

Integrering handler ikke bare om tiltak – men om identitet, trygghet og sosial anerkjennelse. Kommuner som vil lykkes med hverdagsintegrering må forstå hvordan ungdom opplever norskhet, tilhørighet og rasisme. Det krever lyttende praksis, strategisk språk, støtte til antirasistiske tiltak, og rom for identitetsarbeid.

Kilde:Andersson, M. (2025). Expanding or Rejecting National Identities? Identity Work and Anti-Racism among Racialized Minorities in Norway. I W.H. Brekhus & S. Scott (red.), Interpreting Identities (s. 71–87). Bristol University Press.

Expanding or rejecting national identities 2025.pdf

Last ned PDF • 650KB