Når et enkelt spørsmål ikke føles så enkelt: Erfaringer med «Hvor kommer du egentlig fra?

Spørsmålet «Hvor kommer du fra?» virker uskyldig for mange. For andre kan det vekke en følelse av avstand, utenforskap eller forventningen om å måtte forklare seg igjen og igjen. Denne teksten utforsker hvorfor et tilsynelatende enkelt spørsmål kan oppleves langt mer komplekst, og hvordan forskning viser at slike hverdagslige situasjoner kan påvirke opplevelsen av tilhørighet og identitet.

Hvor kommer du egentlig fra?

Forskning på mikroaggresjoner, rasialisering og tilhørighet viser at spørsmål som «Hvor kommer du egentlig fra?» ofte oppleves annerledes av personer med minoritetsbakgrunn enn av majoritetsbefolkningen. Selv når spørsmålet er godt ment, kan det signalisere at personen ikke fullt ut anses som norsk eller som en naturlig del av fellesskapet. Dette handler ikke om intensjon, men om hvordan slike gjentatte henvendelser virker i praksis.

Studier dokumenterer at denne typen spørsmål kan:

• skape en følelse av å være «den andre»

• trigge opplevelser av utenforskap

• være belastende når det gjentas over tid

• redusere opplevelsen av sosial trygghet

• utfordre individets opplevelse av å eie sin egen historie

Erfaringsstemmen nedenfor illustrerer nettopp dette, og samsvarer med funn i internasjonal forskning.

Erfaringsstemmen

«Hvor kommer du fra?» Har dere noen gang opplevd at det oppstår en liten pause etter at dere har stilt dette spørsmålet til en person med innvandrerbakgrunn? Et lite øyeblikk der svaret lar vente på seg. Hva er det egentlig som skjer i det øyeblikket?

Ved første øyekast er jo spørsmålet både enkelt og rett frem. Et spørsmål med et kort og tydelig svar kan man tenke. Men la oss prøve å se på det fra et litt annet perspektiv.

Tenk dere at noen spør dere om skostørrelsen deres. For de fleste er det verken sensitiv informasjon eller en hemmelighet bare et tall. Et enkelt spørsmål med et enkelt svar. Alle har jo en skostørrelse.

Men hva sier egentlig dette tallet om hvem du er som person? Og hvor relevant er det i de fleste samtaler? Sannsynligvis ikke særlig.

Og forestill deg så at du blir spurt om skostørrelsen din to ganger i uken. År etter år.

For meg beskriver dette ganske godt følelsen av stadig å bli spurt hvor jeg kommer fra.

For det første har jeg ikke bodd i landet jeg er født i på over halvparten av livet mitt. Jeg kan derfor ganske trygt si at jeg er en helt annen person nå enn den jeg var da.

For det andre sier et geografisk navn egentlig svært lite om hvem jeg er. Bare i Norge bor det over fem millioner mennesker, og de er alle ganske forskjellige.

Selvsagt finnes det forestillinger og antakelser knyttet til ulike land. Men her kommer det tredje poenget: jeg har faktisk ennå til gode å møte noen som har særlig kunnskap om landet jeg kommer fra. Ofte stopper samtalen ganske raskt når jeg sier navnet på det.

Noen ganger tar jeg meg derfor i å lure: Hva oppnådde vi egentlig med det spørsmålet?

Så kommer den vanskeligste delen.

For meg kan dette spørsmålet noen ganger oppleves som en liten påminnelse om at jeg ikke helt hører til. At jeg på en eller annen måte ikke er norsk. Og det gjør meg litt vondt.

Jeg opplever meg nemlig som norsk. Jeg bor og arbeider i Norge, slik mange andre gjør. Jeg planlegger å bo her resten av livet, dø her – og en dag bli begravet i norsk jord.

Barna mine er norske. Mannen min er norsk. Jeg har familie som er norsk. Ja, til og med født her.Derfor kjenner jeg av og til et lite stikk i hjertet når jeg får oppfølgingsspørsmålet: «Men hvor er du egentlig fra?»

For den som spør, kan det virke som en uskyldig avklaring. For meg kan det oppleves mer som en stille beskjed: «Du er ikke helt en av oss.»

Jeg er sikker på at det sjelden er slik det er ment. Men følelsen kan likevel oppstå.

Det er også noe annet i dette.

Som de fleste andre mennesker ønsker jeg å eie min egen historie. Jeg vil gjerne fortelle den, men helst når jeg selv opplever at det passer. Når det er relevant. Når jeg har lyst.

Jeg forstår godt at mennesker er nysgjerrige. Det er jo en sympatisk egenskap. Men noen ganger kan nysgjerrigheten koste litt mer enn den smaker.

For meg er det viktigere å føle at jeg hører til. Å kunne velge selv hvem jeg deler historien min med. Og kanskje viktigst av alt: å bli møtt som den personen jeg er, ikke først og fremst som stedet jeg en gang kom fra. Derfor setter jeg stor pris på når folk av og til holder litt igjen på nysgjerrigheten, og gir meg den friheten.

Jeg har mange ganger fått forklart at folk spør fordi de mener det godt. Og at det i Norge er helt vanlig å stille dette spørsmålet. Det tror jeg gjerne på.

Men det er likevel en forskjell mellom å svare «fra Oslo» eller «fra Lofoten», og å svare «fra Pakistan», for eksempel. Det første skaper ofte nærhet. Det andre kan i hvert fall noen ganger skape litt avstand. Litt mer «oss» og «dem».

I hvert fall for meg.

Kanskje er jeg litt sær på dette punktet. Kanskje fordi jeg vokste opp i en stor og mangfoldig by, der det ofte oppleves både invaderende og litt uhøflig å peke på forskjeller mellom mennesker.

Eller kanskje jeg bare er litt lei av å ta den samme runden igjen og igjen.

Og kanskje finnes det flere innvandrere som også opplever at det kan være litt slitsomt å få dette spørsmålet fra helt fremmede mennesker på gaten, i butikken eller på bussen.

Så neste gang nysgjerrigheten melder seg, kan det kanskje være verdt å stille seg selv et lite spørsmål først:

Er dette egentlig relevant? Hva ønsker jeg å oppnå med å spørre? Og hvordan kan det oppleves for en person som kanskje ikke har et så enkelt svar på dette tilsynelatende enkle spørsmålet?

Og helt til slutt en liten gave til dere som, som meg, ikke alltid har lyst til å svare: Det går faktisk an å smile og si: «Det er ikke så viktig.» For når alt kommer til alt så er det kanskje nettopp det.

Redaksjonell merknad

Denne teksten er en personlig erfaringsstemme. Opplevelser varierer mellom individer, men forskning viser at mange minoritetspersoner kjenner igjen mekanismene som beskrives her. Internasjonale studier dokumenterer at spørsmål som «Hvor kommer du egentlig fra?» ofte fungerer som rasialiserte mikroaggresjoner: De er vanlige, ofte ubevisste, men kan likevel skape ubehag, utenforskap og en kumulativ belastning når de gjentas over tid. Se forskningskildene nedenfor for mer innsikt.

Abonner på nyhetsbrev

Kilder

Brunning, L. (2024). Microaggression and ambiguous experience. Analysis, 84(4), 711–719.

Morrison, N., Zaman, T., Webster, G., Sorinola, O., & Blackburn, C. (2023). ‘Where are you really from?’: A qualitative study of racial microaggressions and the impact on medical students in the UK. BMJ Open, 13(5).