Integrering skjer ikke i tiltak – den skjer i hverdagen
- Gard Ringen Høibjerg
- 14. sep.
- 3 min lesing
Oppdatert: 16. sep.
Av Seniorutreder -Gard Ringen Høibjerg
Integrering omtales ofte som et system. En kjede av tiltak, indikatorer og måloppnåelser. Når vi ser bort fra dette systemet og inn i livene til folk, trer en annen virkelighet frem, der mennesker ikke bare deltar, men forhandler, justerer, lærer og skaper virkeligheten i samspill med omgivelsene.
Gjennom sju måneders feltarbeid i fire norske distriktskommuner fulgte jeg i 2018 flyktninger og kommunalt ansatte tett. Jeg lyttet til livshistorier, fulgte introduksjonsprogrammene der og kartla hvordan mennesker forsøkte å finne en ny normalitet. Det jeg fant, var ikke en lineær integreringsprosess, men em prosess preget av kontinuerlig tilpasning.
Når rytmer kolliderer
I møte med et nytt samfunn må mennesker ikke bare lære seg språket og finne arbeid. De må synkronisere livene sine med nye omgivelser. Dette skjer gjennom en prosess der mennesker forsøker å komme i takt med samfunnets rytmer: busstider, stillhet etter kl. 23, eksamensdatoer, måltider, arbeidsrutiner og mer.
Slike rytmer er ikke nøytrale. De er uttrykk for en taus, selvfølgelighetsbasert virkelighet som tas for gitt av samfunnet som har skapt de. For flyktninger betyr dette at integrering ikke bare handler om å delta, men om å navigere i en virkelighet der egne vaner, verdier og tidsrytmer ofte er annerledes enn majoritetens. Det kan videre være utfordrende å komme i takt med rytmen til samfunnet for øvrig, om ingen forteller de hva takten er.
Ramadan i Norge er et eksempel. Når fasten faller sammen med eksamensperioden og lyse netter, må noen velge mellom religiøs praksis og skoleprestasjon. Integrering blir da ikke kun et spørsmål om tilpasning, men om prioritering – og om å forhandle mellom gamle og nye livsverdener.
Fryseren som metafor
I artikkelen “We Do Not Use Freezers in Syria” møter vi Samara, som oppdager at livet i Norge krever nye løsninger. I Syria kjøpte hun ferske råvarer daglig. I kommunen hun nå bor i finnes verken halal-slakter eller det spesielle brødet familien er vant til. Løsningen? Månedlige turer til Sverige – og en ny teknologi: fryseren.
Fryseren blir et symbol på tilpasning. Et objekt som bærer med seg en hel livsverden. “Vi bruker ikke fryser i Syria,” fortalte hun. Nå er fryseren fylt med mat som gir trygghet og kontinuitet i hverdagen. Integrering skjer ikke kun i tiltak, den skjer på kjøkkenet, i handlemønstre, i måltider og i hverdagen.
Tre strategier for tilhørighet
Gjennom tre portretter i artikkelen – Qasim, Abdi og Samara – ser vi ulike måter å skape en ny hverdag:
Qasim kutter “bånd” til fortiden og bygger nettverk gjennom arbeid og språk. Han blir et informasjonsknutepunkt på voksenopplæringen og feirer jul med sin norske arbeidsgiver.
Abdi opplever frigjøring når han flytter for seg selv og tar ansvar i møte med systemet. Han snakker norsk med venner fra ulike land, fordi det er deres eneste felles språk.
Samara tilpasser seg gjennom mat, familie og trygghet, men møter også kulturelle barrierer, som bekymringer rundt det å måtte håndtere svinekjøtt i en fremtidig jobb som kokk.
Felles for dem alle er at integrering ikke handler om å bli “lik” majoriteten, men om å finne en plass i rytmen mellom egne forventninger og samfunnets rammer. I blant kan det handle om å gå fra å drikke syrisk, sterk kaffe, til å starte og drikke «norsk» kaffe».
Hva betyr dette for praksisfeltet?
Hvis vi fortsetter å forstå integrering som en lineær prosess – fra tiltak til måloppnåelse – overser vi det viktigste: Menneskene. Deres rytmer, deres valg og deres hverdager.
Integrering skjer når mennesker får rom til å tilpasse livene sine nye omgivelser, og når omgivelsene tilpasser seg nye mennesker som kommer til. Når de får støtte til å finne sin plass: Ikke bare i arbeidslivet, men i nabolaget, på kjøkkenet, og i samtalen med naboen. Det krever at vi ser forbi tiltakene og inn i livene.
Kilder:
Kommentarer