Med – men ikke helt med: erfaringer etter introduksjonsprogrammet

Av Benedicte Nessa, forsker ved NORCE med doktorgrad i migrasjonssosiologi

Når vi snakker om integrering, snakker vi ofte om mål: arbeid, språk, deltakelse. Men hvordan ser veien ut for flyktninger som jobber for å nå disse målene? Og hva skal til for å  føle seg som en del av fellesskapet?

I min doktorgradsavhandling, Navigating Expectations, har jeg fulgt flyktninger i møtet med det norske arbeidslivet.Forskningen viser at integrering både skjer og ikke skjer samtidig. Mange deltar – men får kun muligheter i spesifikke deler av arbeidsmarkedet, ofte med dårlige vilkår. Og opplever fortsatt avstand, både på jobb og i hverdagen.

Foto: Andreas R. Graven, NORCE

“Jeg fikk jobb – men jeg snakker aldri med noen der”

Flere av dem jeg har intervjuet, har klart overgangen til arbeid – men ikke tilhørigheten.

En kvinne fortalte:

”Når du jobber der, så kjører du bare og leverer mat, du snakker ikke norsk, du snakker ingenting. Så det er en god jobb for økonomien fordi de tjener ganske bra. Men veldig dårlig for språk, integrering og nettverk.”

Integrering handler derfor ikke bare om å komme inn i arbeidslivet – men om å høre til der man er. De som ble værende lenge i slike jobber, lærte mindre norsk og fikk færre kontaktflater blant nordmenn – to ting som er helt avgjørende for å komme videre i jobb og i samfunnet ellers.

Når deltakelse møter usynlige barrierer

Forskningen viser at religiøse markører, navn og bakgrunn fremdeles påvirker hvem som får muligheter, og hvilke muligheter de får.

Noen opplever direkte diskriminering og rasisme. Andre møter mer subtile signaler som skepsis, fiendtlighet eller fravær av tillit

For noen ble diskriminering en vegg de ikke kom forbi – for andre førte den bare til at de siktet lavere enn de egentlig burde.

Integrering handler derfor ikke bare om innsats fra deltakeren, men også om systemets evne til å slippe folk inn.

Sivilsamfunnet – limet som holder det sammen

Frivillige organisasjoner spiller en viktig, men ofte undervurdert rolle.De tilbyr språk, nettverk, aktiviteter og fellesskap – og fyller tomrommet der systemet slipper taket.

Men de gjør det uten formelt ansvar, og ofte på usikre midler.Sivilsamfunnet er limet i integreringen, men lim holder ikke alene – det må støttes av struktur.

Mange flyktninger forteller at den mest krevende tiden starter når programmet slutter.Støtten forsvinner, kravene øker, og mange står alene i møte med et komplekst arbeidsliv. 

Men mennesker trenger oppfølging også i overgangen. Ellers risikerer vi at integreringen stopper der den skulle begynne. I denne perioden spiller frivillige organisasjoner en særlig viktig rolle – både i å motvirke isolasjon og ensomhet, og i å bidra til kontinuerlig opprettholdelse og utvikling av språk.

Arbeid uten tilhørighet – en skjult form for utenforskap

Arbeid blir ofte sett på som selve beviset på vellykket integrering.Men hva hvis jobben ikke gir utvikling, trygghet eller kontakt med kolleger?

Midlertidige kontrakter, gig-jobber og små stillinger kan gi lønn – men ikke tilhørighet.Som en deltaker sa:

“Jeg jobber, men jeg føler meg ikke som en del av Norge.”

For kommunene innebærer det å:

1. Se integrering som mer enn overgang til arbeid. Vurder kvaliteten på jobben og om den gir sosial tilknytning.

2. Styrk samarbeidet med sivilsamfunn, men ikke overlat ansvaret.

3. Tilrettelegg for oppfølging etter introduksjonsprogrammet. Ikke la deltakere falle mellom stolene.

4. Jobb aktivt mot diskriminering, og bygg arbeidsplasser som verdsetter mangfold.

Integrering skjer i møtet mellom mennesker

Integrering er ikke en sjekkliste. Det er et samspill.Når kommuner, frivillighet og arbeidsliv ser hverandre som partnere – da legges det   til rette for at tilhørighet kan oppstå.

For det er først når folk føler seg med – ikke bare formelt deltakende, men genuint inkludert – at integrering virkelig virker.

Kilde:

Nessa-PhD-VID-2023.pdf