Integrering fra innsiden – erfaringer, utfordringer og forslag

Denne erfaringsstemmen er skrevet av en person med flyktningbakgrunn som deler sine erfaringer med norskopplæring, språkpraksis og veien inn i det norske samfunnet. Teksten er en del av INSIROs serie «Erfaringsstemmer i integrering», hvor mennesker med levd erfaring gir innsikt i hvordan integrering faktisk oppleves i Norge – i møte med skole, arbeid, introduksjonsprogram og hverdagsliv.

Ved å løfte frem personlige historier ønsker vi å bidra til bedre forståelse av hva som fremmer inkludering, hva som skaper utenforskap, og hvordan kommuner, skoler og frivillighet kan styrke integreringsarbeidet i praksis.

Integrering fra innsiden – erfaringer, utfordringer og forslag

Jeg kom til Norge som flyktning fra Tyrkia mot slutten av 2018. Sammen med datteren min ble jeg bosatt i Bodø for å delta i introduksjonsprogrammet. Der deltok jeg i norskopplæring i to år, samtidig som jeg hadde praksis på SFO ved Østbyen skole. Etter tre år flyttet vi videre til Sandefjord, hvor jeg fortsatt bor i dag.

Skolen opplevde jeg som et trygt og inkluderende sted. Lærerne gjorde virkelig sitt ytterste for å lære oss norsk. Vi jobbet med sanger, serier, bøker, samtaler og mye skriving. Spesielt i skriftlig arbeid fikk jeg tett oppfølging – den gangen fantes det ikke digitale hjelpemidler som chatGPT i dag, og lærerne brukte enormt mye tid og tålmodighet. Disse metodene fungerte godt for meg og bidro til både trygghet og progresjon.

Den mest krevende delen av integreringsprosessen var likevel praksis. For første gang møtte jeg det norske samfunnet tett, og opplevelsen var vanskelig. Jeg følte meg ofte usynlig og uten en tydelig rolle. Mangelen på struktur og oppfølging gjorde at jeg lenge tvilte på meg selv og tenkte at jeg kanskje var for sensitiv. Senere forsto jeg at mange opplevde det samme, men valgte å tie.

Da jeg senere begynte på lærerutdanningen og kom i praksis gjennom universitetet, opplevde jeg en tydelig kontrast. Der hadde vi alltid en ansvarlig veileder som introduserte oss for kollegaer, forklarte forventninger, fulgte oss opp underveis og tok korte samtaler ved slutten av dagen. Denne strukturen skapte trygghet, forutsigbarhet og læring.

Mitt viktigste råd er derfor dette:

I språkpraksis bør det også finnes en tydelig ansvarlig person som følger deltakerne – i hvert fall den første perioden. Denne rollen må anerkjennes og kompenseres økonomisk. Uten dette risikerer man at praksisdeltakere føler seg som en belastning, fremfor en ressurs. Korte, daglige eller ukentlige samtaler om erfaringer, forventninger og utfordringer kan gjøre en stor forskjell.

Et annet viktig punkt er kommunikasjon. I Norge opplever jeg ofte at feil eller misforståelser ikke tas opp direkte. I stedet snakkes det om situasjonen i etterkant, uten at den det gjelder får forklart seg. For personer som allerede strever med språket, kan dette være svært belastende. Å gi korte, tydelige forklaringer – og å stille spørsmål direkte – skaper forståelse og trygghet. Kommunikasjon er et verktøy for inkludering, og bør brukes mer aktivt.

Utenfor skolen hadde jeg også mange gode erfaringer. Språkkafeer, frivillig arbeid i Røde Kors og organiserte turer ga verdifulle møteplasser. Spesielt turene var viktige, fordi de ga lengre språklig eksponering enn korte møter. Gjennom frivillighet fikk jeg også nære relasjoner, blant annet en turvenn som fortsatt er en del av livet mitt. Slike relasjoner har vært avgjørende for følelsen av tilhørighet.

Å ikke beherske språket kan føles som å være både døv og stum. Når dette kombineres med flyktningbakgrunn, arbeidsledighet og usikkerhet om framtiden, kan følelsen av å stå utenfor bli svært tung. Jeg har hatt perioder med frustrasjon og sinne – litt som et barn som ikke klarer å uttrykke seg med ord. Dette er ikke en enkel prosess, og den tar tid.

For meg går veien til integrering gjennom to ting:

språk og arbeid. Jeg er fortsatt på vei, og opplever derfor ikke meg selv som fullt integrert ennå.

Hvis jeg skulle endre én ting for å gjøre integrering enklere, ville det vært mer åpen, tydelig og direkte kommunikasjon – kombinert med strukturert oppfølging i praksis. Når mennesker blir sett, hørt og forstått, blir det også lettere å delta og høre til.

Har du selv en historie om veien inn i det norske samfunnet?

INSIRO ønsker å løfte frem flere stemmer som kan inspirere, utfordre og støtte både kommuner og nye innbyggere. Når du deler dine erfaringer, bidrar du til å gjøre integreringsarbeidet mer menneskelig – og til å gi neste generasjon bedre verktøy for å finne sin plass.

Dersom du ønsker å dele din historie, kan du ta kontakt med oss

Send oss din historie