Frivilligheten – en nøkkel til integreringen

Av Annett Arntzen, Professor

USN Handelshøyskolen, Universitetet i Sørøst-Norge

Frivilligheten skaper trygghet, tilhørighet og fellesskap – både i hverdagen og når kriser rammer. 90 % av befolkningen har høy tillit til frivillige organisasjoner. Likevel mangler de stabil finansiering og en plass rundt beslutningsbordene.

Annett Arntzen, Professor USN Handelshøyskolen, Universitetet i Sørøst-Norge

Når introduksjonsprogrammet slutter, starter usikkerheten

Hver uke avslutter hundrevis av flyktninger og andre innvandrere introduksjonsprogrammet i kommunene. Etter endt program står de i fare for å miste språk, nettverk og arenaer for deltakelse. Mange står også uten jobb og skoleplass. Det blir en omvendt integrering når språket forvitrer, selvtilliten svekkes og veien inn i arbeidslivet blir lengre.

Frivillige fyller tomrommet

NAV og kommunene gjør mye, men har begrensede ressurser. Frivillige organisasjoner skaper møteplasser, språkarenaer og mentorordninger. De bygger nettverk, tillit og sosial kapital – det som ofte er avgjørende for å jobb.

Språk og nettverk – nøklene til integrering

I Norge krever selv ufaglærte jobber gode norskkunnskaper. Nettverk avgjør ofte hvem som får jobb. Frivilligheten kan holde språket levende, skape relasjoner og åpne dører til arbeidslivet som ellers forblir lukket.

Politikerne må handle

Hvis integrering skal lykkes, må støtten til frivillige som jobber med språk, nettverk og arbeidspraksis styrkes. NAV og kommuner må samarbeide tettere med de frivillige organisasjonene. Møteplasser må bygges der nordmenn og flyktninger kan skape ekte relasjoner. Dette er ikke veldedighet – det er økonomisk bærekraft og sosial stabilitet.

Tiden for små grep er forbi

Integrering skjer i møte mellom mennesker – på språkkafeen, i idrettslaget, på dugnaden. Frivilligheten er ikke et hyggelig tillegg, den er avgjørende.

Politikerne må prioritere med midler, ikke ord.

Vi har ikke råd til å miste kompetanse og mennesker som kunne vært en ressurs.

Professor Annett Artnzen står bak artikkelen. INSIRO har redaksjonelt tilpasset forskningen til praksisfeltet. Forfatteren har godkjent publisert versjon