Hverdagen som alenemor i en liten kommune: erfaringer fra introduksjonsprogrammet

Denne erfaringsstemmen er basert på erfaringene til en kvinne med flyktningbakgrunn fra Den demokratiske republikken Kongo. Hun kom til Norge for tre år siden sammen med sine fire barn og ble bosatt i en liten kommune. Historien er anonymisert av hensyn til personvern.

Teksten gir innsikt i hvordan hverdagen kan oppleves for foreldre i introduksjonsprogrammet, særlig i små lokalsamfunn hvor avstander, forventninger og manglende forståelse kan gjøre integreringsprosessen krevende.

Kvinne i arbeidstrening som del av introduksjonsprogrammet

En ny start i en liten kommune

Jeg kom til Norge for tre år siden sammen med mine fire barn. Vi flyktet fra krig og uro i Den demokratiske republikken Kongo. Da vi kom til Norge, ble vi bosatt i en liten kommune. Jeg visste lite om stedet, men jeg var takknemlig for å være i trygghet.

Barna mine var på den tiden små. To av dem begynte i barnehage, og to startet på skolen. Alt var nytt for oss, språket, systemet og hverdagen.

I en liten kommune legger man raskt merke til hvem som er nye. Mange var hyggelige, men jeg følte ofte at folk så på oss fordi vi var annerledes. Noen ganger var det bare blikk, andre ganger føltes det som stillhet når vi kom inn i rommet. Det er vanskelig å forklare, men det gjorde at jeg ofte følte meg utenfor.

Hverdagen starter før dagen begynner

Introduksjonsprogrammet mitt starter klokken 08.30 hver dag. For å komme dit må jeg først få alle barna klare.

Vi står opp tidlig. Barna må kles, spise og komme seg til barnehage og skole til riktig tid. Noen dager går alt greit. Andre dager er det sykdom, tretthet eller konflikter mellom barna. Når man er alene med fire barn, finnes det ingen andre å dele ansvaret med.

Jeg opplevde ofte at dagen allerede føltes tung før jeg selv hadde kommet til undervisningen.

Hvis ett barn var sykt, måtte jeg være hjemme.

Når læring blir vanskelig på grunn av det man bærer med seg

Jeg ønsker å lære norsk. Jeg vet at språket er nøkkelen til arbeid og til å forstå samfunnet.

Men det er ikke alltid lett å lære når kroppen og hodet fortsatt bærer på minner fra det som skjedde før vi kom hit.

Noen dager sliter jeg med konsentrasjonen. Lyder eller situasjoner kan minne meg om ting jeg har opplevd tidligere. Jeg blir sliten fortere enn andre, og det kan være vanskelig å følge tempoet i undervisningen.

Jeg opplevde at noen rundt meg forventet at jeg skulle lære like raskt som andre. Men ikke alle starter på samme sted. For noen av oss tar det tid før kroppen føler seg trygg nok til å lære.

Forventninger som ikke alltid passer virkeligheten

Jeg hadde møter med saksbehandlere som ønsket at jeg skulle gjøre fremgang raskt. De stilte spørsmål om hvorfor jeg ikke lærte fortere, eller hvorfor jeg hadde fravær.

Jeg forstår at de har regler å følge. Men noen ganger følte jeg at de ikke forsto hvor krevende hverdagen min var.

Det er vanskelig å forklare hvordan det er å være alene med fire barn, samtidig som man prøver å lære et nytt språk og forstå et nytt system.

Jeg opplevde at forventningene noen ganger var høyere enn det jeg faktisk var i stand til å klare.

Å bo i en liten kommune: nærhet og ensomhet samtidig

I en liten kommune kjenner mange hverandre. Det kan være positivt, men det kan også gjøre det vanskelig å føle seg anonym når man er ny.

Jeg savnet møteplasser hvor jeg kunne bli kjent med andre voksne. Det var få tilbud, og avstandene gjorde det vanskelig å delta i aktiviteter etter skoletid.

Barna fikk venner gjennom barnehage og skole, men for meg var det vanskeligere å bygge nettverk.

Noen ganger følte jeg meg alene, selv om jeg var omgitt av mennesker.

Når små ting gjør stor forskjell

Det som har hjulpet meg mest, er mennesker som har tatt seg tid til å forklare og vise forståelse.

En lærer som snakket rolig og tydelig.

En ansatt som spurte hvordan det faktisk gikk hjemme.

En person som viste tålmodighet når jeg trengte mer tid.

Små handlinger kan gjøre en stor forskjell når man står i en krevende situasjon.

Hva kunne gjort hverdagen lettere?

Hvis jeg kunne endret noe, ville jeg ønsket mer fleksibilitet for foreldre med flere barn.

Det kunne vært:

• bedre forståelse for fravær når barn er syke

• tettere samarbeid mellom skole, barnehage og introduksjonsprogram

• mer kunnskap hos ansatte om hvordan traumer kan påvirke læring

• flere møteplasser for voksne i små kommuner

Når systemet forstår menneskene bedre, blir det lettere å stille realistiske krav.

Veien videre: et ønske om å høre til

Jeg ønsker å jobbe. Jeg ønsker å lære språket bedre. Jeg ønsker at barna mine skal vokse opp med trygghet og muligheter.

Men integrering handler ikke bare om innsats fra den som kommer. Det handler også om støtte, forståelse og realistiske forventninger fra systemet rundt.

Jeg er fortsatt på vei. Noen dager er tunge, andre dager gir håp.

Det viktigste for meg er å føle at jeg ikke står alene.

Faglig relevans og læringspunkter

Denne erfaringen synliggjør flere forhold som er sentrale i arbeidet med integrering i små kommuner:

• Tidsklemma for enslige foreldre i introduksjonsprogram

• Betydningen av traumeforståelse i norskopplæring

• Utfordringer med sosial inkludering i små lokalsamfunn

• Behovet for fleksible løsninger for foreldre med omsorgsansvar