Jeg ville bare forstå norsk – nå har jeg jobb og trygghet

I denne artikkelen møter du en deltaker med kollektiv beskyttelse som nylig har fullført introduksjonsprogrammet. Erfaringen er delt anonymt, med samtykke, og gir innsikt i hva som motiverer – og hva som faktisk fungerer. Historien er en del av INSIRO-bevegelsen: en faglig kraft for å utvikle integreringsfeltet nedenfra, med mennesket i sentrum.

Illustrasjon av en deltaker med kollektiv beskyttelse

Hva motiverte?

«Helt i starten hadde jeg ikke høye forventninger til programmet. Jeg ville i det minste forstå norsk.»

Deltakeren startet med et enkelt mål: å forstå språket. Forventningene var lave – men viljen til å lære var til stede.

Hva fungerte?

«Til min overraskelse kunne jeg snakke norsk på slutten av programmet – og jeg fant til og med en jobb etterpå.»

Språkopplæringen ga resultater. Ikke bare lærte hun norsk – hun fikk også jobb. Det viser at riktig støtte og struktur kan gi stor effekt, selv når utgangspunktet er usikkert.

«Jeg hadde de beste lærerne på skolen og den beste rådgiver i programmet.»

Lærerne og rådgiveren gjorde en forskjell. Hun opplevde faglig kvalitet og menneskelig støtte – noe som ga trygghet og motivasjon.

«Jeg fikk muligheten til å gjøre et praksis i en barnehage – akkurat som jeg ønsket.»

Praksisplassen var relevant og ønsket. Det ga mestring, tilhørighet og en følelse av å bli sett.

Hva ble resultatet?

«Med denne muligheten vil jeg uttrykke min dype takknemlighet til alle som var involvert i introduksjonsprogrammet. Det var en flott start på mitt selvstendige liv i Norge!»

Deltakeren opplever programmet som en reell døråpner – ikke bare et tiltak. Hun uttrykker takknemlighet for både innhold og mennesker.

INSIROs refleksjon – hva betyr denne erfaringen for kommunene?

Denne deltakerens historie viser hvordan introduksjonsprogrammet kan fungere når språk, veiledning og praksis henger sammen – og når deltakerens ønsker faktisk tas på alvor. For kommunene gir dette flere konkrete råd:

1. Integreringsplanen må være mer enn et skjema

Deltakeren fikk praksis akkurat der hun ønsket – i barnehage. Det viser at:

• Planen må bygge på deltakernes interesser, motivasjon og være realistisk

• Veilederne må kartlegge både kortsiktige og langsiktige mål

• Tiltak må være realistiske og meningsfulle – ikke bare formelle

2. Språkopplæring må gi trygghet og mestring

Hun startet med lave forventninger – og endte med språk og jobb. Det betyr:

• Norskopplæringen må være relevant for arbeid og hverdagsliv

• Lærerne må skape et trygt rom for læring og utvikling

• Kommunene bør følge opp sluttmålene med praksisnære grep

3. Rådgivning må være personlig og styrkende

Hun fremhever rådgiveren som avgjørende. Kommunene bør:

• Prioritere kontinuitet og relasjon i veiledningen

• Se deltakerne som individer – ikke bare målgrupper

• Bruke veiledning som arena for motivasjon og retning

4. Kollektiv beskyttelse krever ekstra oppmerksomhet

Deltakere med kollektiv beskyttelse har ofte kortere tid og høy usikkerhet. Derfor må:

• Tiltak være tydelige, raske og relevante

• Kommunene bruke erfaringene som kunnskapsgrunnlag

• Veiledere få støtte til å jobbe strategisk med denne gruppen

  
  

INSIRO anbefaler at kommuner:

• Samler og bruker deltakernes stemmer aktivt i planarbeid

• Knytter erfaringene til juridiske føringer og faglig utvikling

• Utvikler praksisplasser som bygger på deltakernes ønsker

• Styrker veiledningens innhold – med realistisk innsikt i arbeidsmarkedet

  
  

Når deltakerne lykkes, er det ikke tilfeldig – det er resultatet av faglig kvalitet, menneskelig støtte og strategisk arbeid. INSIRO står klar til å hjelpe kommunene med å gjøre dette til normen.

Telefon: +47 952 62 657 E-post: kontakt@insiro.no   Nettside: www.insiro.no   Chat: Tilgjengelig via nettsiden – nederst på forsiden

Kilde: Veileder til integreringsloven | IMDi