Utdanningens dobbelthet – når inkludering bare handler om tilgang

Av Juhar Yasin Abamosa, førsteamanuensis ved Universitetet i Innlandet

Jeg som flyktning i Norge, er klar over viktigheten av høyere utdanning for sosial mobilitet. Ved å ta utdannelse på høyest mulig nivå kan jeg både knuse fordommer om flyktninger og oppnå potensialet mitt uten å sitte fast på en på forhånd definert” flyktningeyrker”, som, for eksempel, renhold. Men det jeg møtte var et system som tilbød språkopplæring – men som samtidig begrenset mine muligheter. Jeg ble plassert i klasser med lav progresjon, frarådet å ta tester, og nektet veiledning om utdanning. Dette var ikke enkeltstående hendelser. Det var strukturelle mønstre.

Av Juhar Yasin Abamosa, førsteamanuensis ved Universitetet i Innlandet

I min doktorgradsavhandling og påfølgende forskning har jeg undersøkt hvordan ulike velferdsinstitusjoner møter flyktninger – og hvordan høyre utdanningsdokumenter rammer inn sosial inkludering. Analysen av intervjuer og relevante dokumenter samt funnene viser et tydelig mønster:

Inkludering som tilgang – ikke deltakelse

Sosial inkludering blir i dokumentene først og fremst forstått som tilgang til utdanning. Det vil si at flyktninger skal få mulighet til å delta – men uten at det legges til rette for faktisk deltakelse eller faglig myndiggjøring.

Denne formen for inkludering er nært knyttet til neoliberale prinsipper, der utdanning først og fremst ses som et verktøy for økonomisk integrering og arbeidsmarkedsrelevans. Sosial rettferdighet og menneskelig potensial er marginalisert i dokumentene.

Bak fasaden finnes det strukturer som – ifølge forskningen – styrer deltakere mot arbeidsmarkedsrettede mål, med begrenset rom for ambisjoner og faglig utvikling. Flyktningers utdanningsvalg blir ofte formet av systemets behov, ikke deres egne mål.

Perifer deltakelse og institusjonell avstand

I en annen studie har jeg undersøkt hvordan flyktninger opplever høyere utdanning i praksis. Mange opplever seg plassert i randsonen – med begrenset tilgang til støtte, veiledning og faglig fellesskap. Det er et gap mellom politisk retorikk og faktisk praksis.

Selv når adgang gis, mangler ofte de strukturelle forutsetningene for reell inkludering. Flyktninger blir ofte sett som målgrupper – ikke som mennesker med mål.

Handlekraft under press

Til tross for disse barrierene viser flyktninger stor grad av strategisk navigering og motstandskraft. De tilpasser seg, søker løsninger og forsøker å forme sin egen vei – ofte uten støtte fra systemet.

Men når utdanningspolitikken overser flyktningenes perspektiver og erfaringer, risikerer den å redusere dem til passive mottakere. Det er behov for en politikk som bygger på empowerment, ikke bare tilpasning.

Universitetenes rolle

I en casestudie av Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen har jeg sett nærmere på hvordan institusjonelle praksiser påvirker flyktningers muligheter for deltakelse. Selv i høyere utdanning finnes det strukturelle barrierer som hindrer sosial inkludering.

Adgang er ikke nok. Inkludering krever tilhørighet, faglig anerkjennelse og mulighet til å forme sin egen vei.

Avslutning

Utdanning kan være frigjørende – men bare hvis vi tør å utfordre det etablerte. Jeg håper kommunale fagpersoner, lærere og beslutningstakere vil lese, reflektere og handle.

Flyktninger er ikke bare målgrupper. Vi er mennesker med mål.

Notat: Dette innlegget er utarbeidet av redaksjonen i INSIRO. Utkastet ble først skrevet internt og deretter gjennomgått med kommentarer og innspill fra Juhar Yasin Abamosa, som del av vår redaksjonelle prosess. Vi tror på faglig samskriving og kollegial kvalitetssikring – og dette innlegget er et resultat av nettopp det.