Ungdommenes egne stemmer: Hva lærer vi av den første jobben?
Oppdatert: 9. sep.
Erfaringer fra Sommerverkstedet 2026 om arbeid, ansvar, trygghet, inkludering og tilhørighet
Hva skjer når ungdom får sin første jobb, reelt ansvar og mulighet til å bidra?
I Sommerverkstedet 2026 fikk ungdom arbeidserfaring gjennom å planlegge og gjennomføre aktiviteter for barn og unge. For flere var dette den første ordentlige jobben. I intervjuene beskrives jobben som både sosial, lærerik og utfordrende.
Etter Sommerverkstedet samlet INSIRO ungdommenes egne erfaringer. Vi ønsket ikke bare å vite om de hadde trivdes. Vi spurte hva som hadde vært vanskelig, hva som gjorde dem tryggere, hva de hadde lært om arbeidsliv og ansvar, hvordan de opplevde inkludering og tilhørighet og hvilke forbedringsbehov erfaringene peker på.
Det inngår i INSIROs arbeidsmodell for praksisnære utviklingsprosjekter:
Praksis → Dokumentasjon → Analyse → Deling
Erfaringene fra praksis dokumenteres og systematiseres for å identifisere læringspunkter, forbedringsbehov og spørsmål som kan være relevante også for andre i praksisfeltet.
Første jobb og de første utfordringene
Den første tiden på jobb var ikke problemfri.
Ungdommene skulle samarbeide med nye kolleger, organisere aktiviteter og forholde seg til barn i ulike aldre. Flere fortalte om utfordringer med støy, konflikter og barn som ikke alltid hørte etter. Andre måtte finne ut hvordan de skulle opptre når de plutselig hadde ansvar for andre.
En av ungdommene beskrev usikkerheten slik:
«Gjør jeg det riktig, er det noe de forventet av meg?»
En annen pekte på utfordringen med å finne ut «hvordan jeg skal være en leder».
Etter hvert beskriver flere at de ble tryggere. Samarbeid med kolleger, tilgjengelige voksne og erfaring gjennom selve arbeidet går igjen når ungdommene forteller om hva som hjalp.
«Ble kjent med de jeg jobba med. Ble mer komfortabel med å stille spørsmål.»
Erfaringene peker på noe viktig: Ungdom kan få reelt ansvar samtidig som støtte er tilgjengelig når de trenger den.
Arbeidserfaring handler også om å lære ansvar
Da ungdommene ble spurt om hva de hadde lært om arbeidslivet, handlet svarene om langt mer enn selve arbeidsoppgavene.
De fortalte om samarbeid, planlegging, problemløsning, punktlighet, kommunikasjon og ansvar.
«Har lært at alt kommer ikke så enkelt, noen ganger kan det være vanskelig. Prøve å finne løsninger.»
En annen svarte:
«Lært å ta ansvar, passe på det som skjer rundt deg, planlegge ting. Komme i tide.»
Ungdommene var heller ikke bare deltakere i Sommerverkstedet. De skulle være med på å organisere aktiviteter, håndtere situasjoner og være tydelige overfor barn.
Det ga erfaring med å være den som måtte ta ansvar.
«Man må ta litt plass. Man må ta avgjørelser alene.»
Andre fortalte om å bruke stemmen mer, inkludere andre, lytte, samarbeide og ta ansvar selv om det kunne være vanskelig.
Det er en viktig forskjell mellom å delta i et tilbud og å få en rolle hvor andre forventer at du møter opp, tar ansvar og bidrar.
Inkludering ble noe konkret
Vi spurte også ungdommene om inkludering og hva som skal til for at ungdom med ulik bakgrunn opplever å høre til.
Svarene var konkrete:
«Gi dem sjanser, prøve å bli kjent, ikke dømme dem etter hvordan de ser ut.»
En annen svarte:
«At alle får like muligheter.»
Andre pekte på betydningen av å bli satt sammen, samarbeide og gjøre praktiske ting i fellesskap.
Da ungdommene ble spurt om hva de hadde lært om integrering i praksis, ble svarene enda enklere:
«Et varmt smil holder lenge.»
Og:
«Aktivitet hjelper veldig. Trenger ikke snakke samme språk.»
Andre fortalte om å gå bort til barn som sto alene, spørre om de ville være med, bruke et annet språk når det var nødvendig eller hjelpe noen inn i en aktivitet.
Ungdommenes beskrivelser viser hvordan inkludering kan bli noe konkret: å bli spurt, få være med, gjøre noe sammen og få muligheten til å bidra.
Mangfold var ikke alltid det viktigste
Et interessant trekk ved intervjuene er at ungdommene ikke nødvendigvis gjorde kulturell bakgrunn til hovedforklaringen på hvordan samarbeidet fungerte.
Noen fortalte at de fikk nye perspektiver av å arbeide med mennesker med ulik bakgrunn. Andre sa at forskjellig bakgrunn ikke påvirket dem særlig, blant annet fordi de allerede var vant til mangfold fra skole og hverdag. Én ungdom uttrykte det enkelt:
«Merka ikke til det, man er forskjellig uansett.»
Det er en viktig påminnelse også for integreringsfeltet.
Vi bør ikke gjøre bakgrunn til forklaring i situasjoner hvor ungdommene selv er mer opptatt av mennesker, interesser, vennskap, samarbeid og det de gjør sammen.
Noen ganger er mangfold ganske enkelt en del av hverdagen.
Tilhørighet skapes på flere arenaer
Intervjuene handlet også om livet utenfor Sommerverkstedet.
Da ungdommene ble spurt om hvor de opplever tilhørighet, nevnte de blant annet familie, venner, skole, fotball, trening og andre aktiviteter. Felles interesser og det å gjøre noe sammen går igjen i flere av svarene.
Også når de snakket om hva som gjør det lettere å bli kjent med andre, trakk flere fram aktivitet, felles interesser og det å ta kontakt. Samtidig beskrev noen sjenanse, usikkerhet og mangel på noe felles som barrierer.
Det gir en praksisnær påminnelse: Tilhørighet skapes ikke på én arena.
Skole, arbeid, familie, venner, fritidsaktiviteter og lokalmiljø kan alle være steder hvor relasjoner og deltakelse utvikles.
Hva lærte vi om rettferdig rekruttering?
Ungdommene ble også spurt om hvordan de hadde opplevd rekrutteringen til Sommerverkstedet.
Flere beskrev prosessen som tydelig og rettferdig. De trakk blant annet fram informasjon om arbeidsoppgaver og møter i forkant. Samtidig kom det forbedringspunkter. En deltaker opplevde deler av prosessen rundt politiattest som forvirrende, mens en annen pekte på at et planlagt møte ble avlyst.
Det er også læring.
En inkluderende rekrutteringsprosess handler ikke bare om hvem som får muligheten, men også om hvor forståelig og tilgjengelig veien inn oppleves.
Det som ikke fungerte, er også kunnskap
Hvis erfaringer skal brukes til å utvikle praksis, holder det ikke å dokumentere det som gikk bra.
Ungdommene ble derfor også spurt direkte om hva INSIRO burde gjøre annerledes.
De pekte blant annet på behov for mer system i enkelte deler av gjennomføringen, flere voksne, mer utstyr og justeringer i aktivitetene.
Det tar vi med oss videre.
For INSIRO er slike tilbakemeldinger like relevante som de positive erfaringene. Dokumentasjon skal ikke brukes til å bekrefte at et prosjekt var vellykket. Den skal hjelpe oss med å forstå hva som fungerte, hva som var vanskelig og hvilke forbedringsbehov erfaringene peker på.
Fra praksis til kunnskap som kan deles
Intervjuene med ungdommene er ikke en effektevaluering. De kan heller ikke fortelle oss hva som vil fungere for alle ungdommer eller i alle sammenhenger.
De gir oss noe annet: praksisnær innsikt i hvordan ungdommene selv opplevde sin første jobb, ansvar, samarbeid, inkludering, tilhørighet og veien inn i arbeidslivet.
Det er kunnskap vi ønsker å ta vare på.
Praksis → Dokumentasjon → Analyse → Deling
Praksis: Vi tar utgangspunkt i reelle behov og erfaringer fra praksisfeltet.
Dokumentasjon: Vi samler erfaringer fra menneskene som deltar.
Analyse: Vi ser etter mønstre, utfordringer, læring og forbedringspunkter.
Deling: Vi gjør erfaringene tilgjengelige slik at de kan bidra til læring og utvikling av praksis.
Sommerverkstedet 2026 er ett eksempel på denne arbeidsformen.
Målet er ikke å gjøre ett prosjekt til fasiten. Målet er at erfaringene fra praksis ikke skal forsvinne når prosjektet er avsluttet.
Deling er ikke slutten på arbeidet. Kunnskapen kan inngå i videre refleksjon, læring og utvikling av praksis.
Kommentarer