Deltaker med kollektiv beskyttelse: Hva fungerte i introduksjonsprogrammet – og hva manglet?

I denne artikkelen møter du en deltaker med kollektiv beskyttelse som nylig fullførte introduksjonsprogrammet. Historien er delt anonymt, med samtykke, og handler om hva som faktisk motiverer – og hva som hindrer.

Dette er en del av INSIRO-bevegelsen: en faglig kraft for å utvikle integreringsfeltet nedenfra – med mennesket bak systemet i sentrum.

Hva motiverte?

 «Å sitte på trygd fra staten – dette er ikke noe man kan drømme om. Alle bør velge riktig retning mot målet, og bringe seg selv så nært som mulig det de har planlagt.»

Deltakeren startet med høy motivasjon og tydelige mål: Å jobbe, forsørge seg selv og bidra til samfunnet. Med god engelskkompetanse og stor vilje, ble introduksjonsprogrammet det det var ment å være: en døråpner.

Hva fungerte?

«Norskopplæringen var verdt det. Det hjalp meg å mestre språket raskt, og ga en god innføring i livet i Norge.»

Deltakeren trekker frem:

• Profesjonelle og støttende lærere

• Nyttig innhold om språkopplæring og samfunnsliv

• En tydelig retning mot arbeid og måloppnåelse

Her fikk programmet en god start – med læring som opplevdes relevant og praktisk.

Hva kunne vært bedre?

1. Lite tilgjengelige veiledere:

«Det var vanskelig å få kontakt med dem. Det virket som det manglet ansatte.»

2. Lav deltakelse fra veiledere:

 «Det var som om de var der – men samtidig ikke involvert i det som skjedde.»

Deltakeren etterlyser en større tilstedeværelse og mer faglig oppfølging fra veiledere underveis i løpet. Når veilederen blir usynlig, blir mye ansvar skjøvet over på deltakeren alene.

3. Språket må brukes fra dag en – på skolen, i praksis og på vei mot arbeid

Språk burde brukes aktivt fra første dag – gjennom skolen, språkpraksis eller arbeidsrettet praksis.

Her løfter deltakeren frem noe mange kjenner seg igjen i: Språkopplæringen må kobles tettere til det livet man skal leve og det arbeidet man skal gjøre.

Når det man lærer på skolen brukes i praksis – i møte med kolleger, kunder og arbeidssituasjoner – gir det både raskere læring og større motivasjon.

Språket får mening når det henger sammen med hverdagen og arbeidslivet man skal inn i.

Råd fra deltakeren til kommunen:

• Start språkpraksis/arbeidsrettet praksis tidlig – og gjør den relevant Gi deltakerne mulighet til å bruke språket i enkle oppgaver knyttet til jobben de ønsker seg. Det gir mestring og motivasjon. Samarbeid med arbeidsgivere som er åpne for opplæring.

• Sørg for god oppfølging i praksis

  Det må være nok ansatte som følger opp – både faglig og menneskelig. En god praksis krever trygge rammer og tilgjengelig veiledning.

• Koble praksis til skole og mål Det deltakerne gjør i praksis bør henge sammen med det de lærer på skolen. Da gir det mening – og peker mot sluttmålet.

• Se innsatsen og gi tilbakemelding Å lære et nytt språk og navigere i et nytt samfunn er krevende. Å bli sett og få tilbakemelding gir kraft til å fortsette.

  
  

Hvordan påvirket programmet veien videre? "De ga meg et dytt i riktig retning – og jeg gikk ikke glipp av muligheten. Jeg brukte det."

Deltakeren har i dag jobb og nye muligheter. Ikke fordi alt var perfekt – men fordi noe fungerte, og fordi viljen var sterk. Når introduksjonsprogrammet faktisk fungerer som et springbrett, blir det også mulig å gripe det.

INSIROs refleksjon – hva betyr denne erfaringen for kommunene?

Denne historien viser hvordan introduksjonsprogrammet kan fungere som en døråpner – men også hvordan svak oppfølging og manglende tilstedeværelse fra veiledere kan undergrave progresjonen. For kommunene gir dette flere tydelige råd, direkte koblet til integreringsloven og veilederen fra IMDi.

1. Integreringsplanen må være individuell, realistisk og reviderbar

«Alle bør velge riktig retning mot målet – og bringe seg selv så nært som mulig det de har planlagt.»   Dette sitatet fra deltaker viser både målbevissthet og høy motivasjon. For at integreringsplanen skal fungere som et reelt kvalifiseringsverktøy, må kommunene:

• Kartlegge kompetanse, erfaring og interesser tidlig – og sette et konkret sluttmål i samarbeid med deltakeren, basert på karriereveiledning og realistiske muligheter i lokalt arbeidsmarked.

• Bruke planen som et styringsverktøy – ikke bare som et formelt dokument. Planen skal være aktivt i bruk og gi retning for innhold, progresjon og oppfølging.

• Revidere planen ved behov, særlig når tiltak ikke gir ønsket progresjon. Dette følger direkte av § 15 sjette ledd i integreringsloven, som gir kommunen plikt til å vurdere planen jevnlig og justere ved vesentlige endringer i livssituasjon eller kvalifiseringsløp.

• Utarbeide planen i samarbeid med deltakeren, med bruk av tolk ved behov. Deltakeren skal ha reell innflytelse, og planen skal bygge på tidligere kartlegging og veiledning – ikke starte fra null ved bosetting.

Integreringsplanen er ikke bare et krav i loven – den er et felles veikart. Når den er godt forankret og fleksibel, gir den både retning og trygghet for deltakeren. Og når den justeres i takt med virkeligheten, styrker den både motivasjon og mulighet for måloppnåelse.

2. Språkopplæring må kobles til praksis og arbeid fra dag en

Deltakeren sier: «Språket må brukes fra dag en – på skolen, i praksis og på vei mot arbeid.»   Språkopplæring må være relevant og aktivt brukt. Kommunene bør:

• Starte språkpraksis eller arbeidsrettet praksis tidlig innen fristen.

• Koble språkopplæring til deltakernes mål og hverdagsliv

• Vurdere språkprogresjon opp mot sluttmål i planen

3. Oppfølging mellom arbeidsgiver, deltaker og rådgiver må være tett

Deltakeren sier: «Det var som om de var der – men samtidig ikke involvert.»   Dette viser at veiledningens fravær kan svekke både motivasjon og progresjon. Kommunene må:

• Sikre nok kapasitet og tilstedeværelse i veiledningen

• Etablere faste oppfølgingspunkter mellom arbeidsgiver, lærer, deltaker og rådgiver

• Dokumentere endringer og tiltak i planen

Veilederen krever at kommunen følger opp planen jevnlig og sikrer faglig kvalitet i veiledningen – både på skole og i praksisfeltet.

4. Eierskap og tilbakemelding gir kraft til å fortsette

Deltakeren sier: «Å bli sett og få tilbakemelding gir kraft til å fortsette.»   Dette viser at motivasjon ikke bare handler om mål – men om relasjon og anerkjennelse. Kommunene bør:

• Skape arenaer for tilbakemelding og refleksjon

• Involvere deltakeren aktivt i planarbeid og evaluering

• Bruke innsatsen som grunnlag for videre kvalifisering

Integreringsloven § 1 slår fast at formålet er å styrke muligheten for arbeid og deltakelse – og dette krever mer enn aktivitet, det krever kvalitet og støtte.

Hva kan INSIRO bidra med?

INSIRO hjelper kommuner med å:

• Samle og bruke deltakernes stemmer trygt og anonymt

• Koble innsikten til kvalitetsutvikling, planarbeid og tilsyn

• Utvikle praksisplasser som gir språk, mestring og yrkesrelevans

• Styrke veiledningens innhold – med realistisk innsikt i arbeidsmarkedet

• Tilby refleksjonsverktøy og faglig støtte til veiledere

Når introduksjonsprogrammet fungerer som et springbrett – og ikke bare et system – blir det mulig å gripe muligheten. INSIRO står klar til å hjelpe kommunene med å gjøre dette til normen.Tygghet. Praksisnær støtte. En bevegelse som løfter.

Har du gått introduksjonsprogrammet? Del din erfaring med oss – anonymt og trygt – slik at vi sammen kan styrke praksis og forstå hva som faktisk virker.

Kontakt oss på kontakt@insiro.no

Kilde:

Veileder til integreringsloven | IMDi